Etter å ha smakt på den første singelen fra albumet i snart 2 år, er den kanadiske trioen endelig tilbake i manesjen med albumet 'Clockwork Angels'!
Albumene deres 'Vapor Trails' (2002) og 'Snakes & Arrows' (2007) viste at gamle hunder kan lære nye triks, og Rush reiste seg betraktelig i forhold til de mildt sagt grimme sakene de ga ut sent på 80-tallet og på 90-tallet. Dette var et band som tydelig ønsket å imponere, men de klarte likevel ikke helt å leve opp til forventningene våre. Disse var riktignok helt adekvate album, men det ble litt for tamt. Den progressive sjangeren har vokst seg stor og mektig igjen, så nå har de både gamle og nye generasjoner å kjempe mot. La oss høre hvordan de har taklet utfordringen!
Oppstillingen:
Alex Lifeson - Gitar
Geddy Lee - Bass og synth
Neil Peart - Trommer
Sporene:
1. Caravan
2. BU2B
3. Clockwork Angels
4. The Anarchist
5. Carnies
6. Halo Effect
7. Seven Cities of Gold
8. BU2B2
9. The Wreckers
10. Headlong Flight
11. Wish Them Well
12. The Garden
Førsteinntrykk
Som sagt, fikk vi høre platens første singel 'Caravan' allerede sommeren 2010, men den hjalp egentlig bare til å dempe forhåpningene våre for det kommende albumet. Den hadde noen hint av Lifesons vanvittige signatursoloer, men føltes ellers veldig trygg og kjedelig. Heldigvis retter det seg opp allerede på neste spor på platen, og 'BU2B' er noe av det mørkeste og mest energiske bandet har gjort siden 'Cygnus X-1'-sagaen!
Signaturlyden
Medlemmene har alltid skilt seg ut fra mengden, og det er aldri vanskelig å kjenne igjen musikken deres. Også på 'Clockwork Angels' viser de talentene sine, med Lifesons hjemmesnekrede akkorder og uslåelige gitarkontroll, Pearts trommemønstre som finter ut metronomer, og ikke minst Geddy Lee med sin veldig spesielle stemme og stødige bassrytmer. Disse er alltid med på å ro i havn musikken deres, men igjen føler vi at det streiker litt i det kreative hjørnet.
Konsept uten tydelig sammenheng
Selv om dette skal være et konseptalbum, virker låtene veldig separerte. De byr ikke på den samme "episk historie"-følelsen som vi får på f.eks. '2112' og 'Caress of Steel', som når man blir hektet på en god bok. Ikke at det skal være nødvendig for å få oss til å sitte gjennom hele platen, men det skal noe spesielt til for å holde på oppmerksomheten til lytteren gjennom 65 minutter.
Problemet
Og der treffer vi på hovedproblemet med 'Clockwork Angels'. Den kunne definitivt vært kortere. Låter som 'BU2B', 'Headlong Flight', 'The Wreckers' og tittelsporet er noe av det beste vi har hørt siden glansperioden deres, mens andre spor bare er forferdelig kjedelige, med riff og melodier som nekter å sette seg på hjernen. Hadde vi kunne slanket platen ned til det klassiske 40-minutters formatet, hadde vi nesten våget å kalle det en av årets beste utgivelser, men den gang ei.
Konklusjon
Vi har sutret mye i denne anmeldelsen, men slik er det når gamle helter ikke klarer å innfri. I sin helhet er 'Clockwork Angels' et godt over gjennomsnittlig bra album, men vi håper de blir enda litt mer selvkritiske til neste utgivelse, og innser at det ikke er lengden på platen som avgjør om det blir et episk verk. Håpet lever videre, for om det er noe Rush har bevist med denne platen, så er det at de fremdeles har potensialet til å overgå seg selv.
7 av 10 konger!
ANNEN GO'LYD:
Van Halen: A different kind of truth
Første studioskive på 14 år. Er den like bra som vi håper?
Lou Reed & Metallica: Lulu
You have got to be fucking kidding!