Jeg har nylig gjort noe man ikke kan gjøre. Jeg har fått meg et nytt favorittlag. Samtidig har jeg funnet igjen noe jeg har savnet i mange år: Kjærligheten for fotball...
Siden jeg er bergenser står mitt hjerte obligatorisk i Brann, og interessen for Arsenal arvet jeg fra min far. Begge disse lagene vekker nok sikkert sterke følelser hos dere lesere, og jeg antar det er mer hat enn glede. Personlig klarer jeg ikke å føle noe særlig for dem i det hele tatt lenger, og det er ganske trist...
Middelhavstragedie
Begge disse lagene har vært på topp så lenge jeg kan huske, uavgjort og tap har dermed aldri vært akseptable resultater. (Altså, disse påstandene viser vel bare hvor virkelighetsfjernt forhold bergensere har til Brann?- Madmag) De gangene de tabber seg ut mot dårligere motstandere, går fansen rett i strupen på treneren og spillerne. De henges ut som inkompetente, overbetalte bajaser med verre ballfølelse enn en sibirsk nudistkoloni. Når de vinner, virker det som om det bare skulle mangle, og hele gleden ved å heie på laget forsvinner.
Jeg savner den gode følelsen av å heie på et lag, og virkelig mene det. Et lag der tilhengerne står sammen i tykt og tynt, og støtter spillerne sine fullt ut gjennom hver eneste kamp. En klubb som alltid vil vinne, men som ikke nødvendigvis har kniven på strupen til enhver tid. Et sted hvor den gjennomsnittlige trenerkarrieren er på mer enn 4-5 kamper, og spillere og tilhengere er likestilte. Derfor valgte jeg å starte på nytt, noe som sikkert regnes for å være verre blasfemi enn å spise skinkepai med koranen som tallerken.
Go Stags!
Ganske brått har jeg fått gløden for det relativt ukjente laget Mansfield Town. Men hvorfor? Jeg har aldri hørt om noen av spillerne. Jeg kjenner ikke noen fra Mansfield. Jeg har ikke vært i England en gang! For å bruke en gammel klisjé, var det kjærlighet ved første blikk.
Slik det vanligvis er med kjærlighet, skjedde det brått og uventet. Jeg kom over en reprise av en av Mansfields kamper mot Wrexham. Begge lagene kjempet som krigere, og jaget ballen til fløyten gikk. I løpet av kampen hjalp de hverandre på beina og tok hverandre i hendene, selv etter de jævligste grisetacklingene. Tilhengere skrek det lungene var gode for, men aldri noe negativt. Jeg tror jeg aldri før har opplevd en kamp uten piping og hetsing!
Stemningen var helt fantastisk, selv på den halvfulle, lille stadion, og det smittet. Jeg koste meg over seieren til dette helt fremmede laget! Etter kampen ruslet spillerne sammen mot garderobene, og tok seg tid til å hilse på noen av supporterne, mens tribunen (og stuen min) fortsatt runget av sang og trampeklapp...
Riktig valg?
Det er jo ikke som om jeg har sverget en blodsed til Mansfield allerede. Det handler nok mer om stemningen og lidenskapen enn spesifikke lag, men det føles godt å heie på de gule og blå draktene, og det er tross alt dette laget som vekket interessen min for fotball til liv igjen. Likevel føler jeg meg litt skitten som flørter med et nytt fotballag i min alder, som om jeg har vært utro. Det sies at man kan bytte ektefelle, religion, bosted og bil, men aldri fotballag. Likevel handler favorittlag først og fremst om følelser, og de styrer man jo ikke selv. Dessuten, selv om jeg har byttet favorittlag: Jeg kan vel ikke akkurat kalles medgangssupporter...?
Er Ulvedal en skitten synder, eller ligger det noe i det han sier? La oss få i gang en lidenskapelig diskusjon i kommentarfeltet!