Grøssere var, i likhet med alt annet, bedre før. Likevel kan filmene fortsatte være lærerike. Her dissekerer vi to typer grøssere, som viser at sjangeren ikke lenger er hva den var. Kan vi likevel lære noe av dem?
Vi ønsker herved redaksjonens nyeste medlem velkommen. Ta godt i mot Kine B!
Type 1: Tenåringsfilet
Den perfekte sammensetningen av vakker ungdom blir offer for en manisk massemorder, som gjerne viser seg å være en i vennegjengen. At en av deres nærmeste har hugget ned hele vennekretsen med ymse kjøkkengjenstander fordi han/hun ikke hadde noen å gå på ballet med, synes filmkarakterene er en normal reaksjon.
Så klart det er greit at du dater eksen min!
Anti-evolusjon
Den eneste overlevende er gjerne dama som er dum nok til å løpe opp i andreetasje når noen tar i utgangsdøra. Gjennom halvannen time må vi dermed følge henne mens hun får hysteriske anfall i klesskapet, og veiver med det beste våpenet hun kan finne: nemlig fjernkontrollen.
Bevæpnet og livsfarlig....
Likevel
lykkes hun der politiets innsatsstyrke feilet, og dreper morderen. Den samme voldspsykopaten som hakka seg gjennom halve fotballaget, blir nemlig satt helt ut av spill av en softgun-kule i leggen og et kne i skrittet.
Etter et tiår med dette var selv Hollywood lei av konseptet. Derfor begynt de å sende ungdommen på biltur: