Leave Britn... Northug alone!

I det gode gamle Irak førte manglende sportsresultater til at utøverne måtte en tur i kjelleren til Uday Hussain. I dagens Norge blir man sendt i studio til sportsjournalistene.

I det siste har man kunne spore en noe utrivelig sportsvibb både her og i resten av landet. Det er for all del lov å få et emaljesmuldrende frustrasjonsutbrudd etter manglende sportsresultater, men hva har personen Petter Northug egentlig gjort det norske folk?

Ok, han ville ikke på pressekonferanse. Er ikke det forståelig? Har du sett Pål Gordon Nilsen intervjue tapere? Selv ikke Ricky Lake gjentar at det er lov å være lei seg så ofte som han gjør.
Var det noen som så Magnus Moan etter å ha endt på en skuffende femtendeplass i lengdesikling? Moan så ut som om han var klar for å kutte pulsåra langs veien og ikke over gata. Et jammerlig TV-øyeblikk både han og de fleste TV-seere, som ikke mener OL er et slags reality for sosialt tilbakestående, kunne klart seg lenge uten.

Men ikke Pål Gordon. I stedet for å la fyren få gå duknakket i garderoben, begynner den godeste Nilsen å hale ord ut av den gråtkvalte gutten i et av de pinligste Nrk-øyeblikk siden Valgerd sang karaoke.
Var det dette man på død og liv måtte se Northug bli utsatt for? Er den jevne langrennsinteresserte nordmann ikke mer enn en sadist?

Du kan nemlig komme i badeshorts med en ølkasse under armen til en Jehovas Vitner-begravelse og fremdeles vise mer ektefølt empati enn det taperne får av Nrk-sporten. Og kanskje det ikke er Pål Gordons skyld engang, kanskje det rett og slett bare er slik at sportsjournalistspørsmål ikke egner seg i alle situasjoner?
Antakelig.
Det er nemlig INGEN tenkende mennesker som i Petter Northugs sted ikke hadde villet bruke staven på verste middelaldervis etter spørsmålet: ”Hva føler du nå?” når man har fått 42. plass i OL.

Det er følgelig på tide å innføre nye regler om sportsintervjuer:

• Folk som vinner kan intervjues. Det er jo det man vil se. Flesk gjerne på med kakefest og oppstandelse på grendehuset i Skjettgrøtvika.
  
  
• Folk som taper, men enten er gode skuespillere eller ikke hadde hatt fantasier om å vinne i utgangspunktet, kan intervjues.
  
  
• Folk som taper og er fly rabiessiklende forbanna, eller så knust at de ikke klarer å prate, lar man være i fred. Enkelt og greit.
  

Om man enda ikke klarer å stable nok empati på beina til å se poenget, så vurder nå i det minste dette:
Når Northugs kritikere (Du, ja DU ja!) nettopp har tapt sine siste stønadskroner på norgesautomaten.com, vil de da ha en mikrofon tvunget opp i fjeset og svare på 14 teite spørsmål som alle minner dem på hvor dårlig det nettopp har gått? Tenkte meg det.  

Hvis du på død og liv må la manglende norske resultater gå utover noen, så kan du vel starte en Fight Club med kjerring og unger som kan ta den verste støyten? Og hvis du og familien er mer nedslåtte enn resultatene du forbanner, og du fremdeles har lyst til å skrike de argeste forbannelser mot sportsutøvere, er det kun én ting å gjøre.

Sett deg rolig ned og vent. For om en måned starter fortballsesongen.