Det er lenge siden vi har skrevet om de store ting som politikk, religion, krig og fred og sånn her på pondus.no. Enda godt at vi har denne saken, som kan gi oss litt å tenke på.
Foto: David Lewis.
CC BY-NC-ND 2.0
I tillegg har vi gleden av å gi ordet til en ny venn av pondus.no. Helt ut fra det blå dukket det opp en skrivefør kar. Vi har gleden av å rydde plass til konspirasjonsteoretiker og grasiøse svane, Madmag. Take it away!
Første gang noen forklarte meg evolusjonsteorien var jeg skeptisk, rett nok var jeg også skeptisk første gang noen forklarte meg om blomsten og bien, men i førstnevnte tilfelle har skepsisen vedvart. Greit nok at teorien tilbyr forklaringer på giraffhalser og elefantsnabler, men i likhet med de fleste ting som kan klargjøre noe, gjør evolusjonsteorien andre ting mer uklare.
Teorien forklarer hvordan alle andre dyr enn mennesket har utviklet seg. For menneskets del må man være ærlig nok til å si at teorien har en rekke forklaringsproblemer.
Hvordan forklarer det at folk blir med i pyramidespill, eller oppgir kontonummeret til nigerianske forretningsmenn? Eller bor i trailerpark og tror Sarah Palin er Guds gave til mennesker? Sistnevnte har vel kanskje sitt på det tørre i og med at tilhengerne hennes ikke tror på Darwin de heller.
Eller hva med bankfolk, som har skuldre smalere enn sine egne hånlige glis og en eviggod forklaring på hva som gjorde at 3000 kroner uten forvarsel ble trukket fra kontoen din som gebyr? Hvordan kan slike møkkagener ha overlevd steinalderen når de kan få selv militærnektende halvhippier som meg til å ønske et snarlig møte mellom testiklene deres og en bjørnesaks?
Til tross for disse graverende eksemplene på hvilken lang vei menneskets utvikling fremdeles har å gå, er dette på ingen måte en etterlysning av mer Darwinisme i dagliglivet. Jeg er nemlig stygt redd for at det hadde satt en brå stopper for min egen tilværelse også.
Fra naturens side er undertegnede nemlig utrustet med en noe over gjennomsnittlig evne til selvskading. Min grasiøse selvbeherskelse og naturlige kroppskontroll har fått folk til å trekke assosiasjoner til hva som ville skjedd om man sendte et tosifret antall giraffer på en skøytebane med en kasse vodka.
Det siste året har jeg dermed, med en god porsjon idiotflaks, overlevde følgende skader og ulykker:
- To sting i panna etter at refleksen fra et nys sendte hodet mitt i kjøkkenvifta.
- En uke med nedsatt syn etter å ha prøvd å klø meg på nesetippen med et brekkjern i hånda.
- Strips og utpreget vantro på Oslo legevakt etter å ha pratet med telefonselger og samtidig prøvd å få opp hard plastikkemballasje med samekniv. Til sist sa legen ”er du SIKKER på at du ikke var full?” han tilbød meg en utvei, men jeg sto på at det var min evolusjonsstridige kroppsbeherskelse som hadde skylda.
- Nasjonaldagsfeiring med hånda i grønnsåpebad etter å demonstrert den hurtigste måten å komme seg ned en grusbakke.
- Og en god måned på krykker etter soleklar førsteplass i kategorien ”mest naturstridige hopp” i snowboardbakken.
Om vi virkelig stammer fra en lang rekke mer eller mindre hårete aper, og ikke er en del av en stor kosmisk spøk, som er min teori, ja da finnes det i mitt tilfelle bare en rimelig forklaring:
Min stammor hadde nettopp trynet ned fra et tre og lå tilfeldigvis med fotsålene i været da stamfaren min kom gående forbi og snubla i sin egen manndom…
Dette må ha gjentatt seg i generasjon på generasjon for at ”tryne-edru-på-tørr-flatmark-genene” kan ha blitt så dominante som de er hos meg.
Da er kanskje ikke alt svart sier du?
Vel, dessverre er det bare de ti tommeltottene som fremdeles går i arv.